Galskapen råder...

Har akkuratt lest ferdig boken "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", skrevet av Mark Haddon. Boken handler om en gutt på 15 år som er autist. Handlingen i boken er veldig enkel, men likevell rørende. Jeg vil anbefale de fleste å lese denne boken.

Grunnen til at jeg nevner boken er at hovedpersonen Christopher snakker med seg selv. Derfor vil jeg skrive litt om meg selv.
Jeg er gal, enkelt og greit. Gjør bare sære ting; snakker med meg selv...samler på ting osv. Har skrevet et innlegg innenfor dette fra før, men nå vil jeg gå inn i dybden, av dette med å snakke med seg selv.

Jeg snakker ofte med meg selv, det er bare å innrømme. Det er ikke alltid jeg snakker, men bare tenker... prøver å forklare situasjonen for meg selv. Filosofere.
Det jeg tenker på er alt ifra småting som hvorfor jeg skal kjøpe den sjokoladen, til store ting som for eksempel hvorfor jeg skal gjøre det og det. Hvis jeg befinner meg i en liten konflikt, hvor jeg har mye og si til en persone, sier jeg det til meg selv først. Jeg planlegger det jeg skal si og argumenterer med meg selv for å være sikker på at jeg har rett og at det ikke blir feil.

Hvis jeg skal fortelle noe til noen, bruker jeg lang tid for å planlegge det jeg skal si for å være sikker på at det er noen vits å fortelle det, eller for å sjekke om jeg forklarer det godt nok.

Galskap, kanskje det... Normalt... vet ikke. Det er opp til hver enkelt og dømme meg for dette, eller rose meg. Opp til deg.. bryr ikke meg = D